En gang var de også ledende i kulturdebatten.

De første årene etter krigen var antroposofene sentrale i opposisjonen mot de kulturradikale og den sosialdemokratiske staten. På femtitallet, og særlig etter publiseringen av romanen «Jonas», sto Jens Bjørneboe fram som deres kanskje fremste offentlige talsmann.

Bjørneboe var aktiv antroposof fra 1941. Han giftet seg med en tysk antroposof, han var med og ledet gudstjenester i Kristensamfunnet, og han var lærer ved Steinerskolen. Fordi antroposofien var så viktig i denne fasen av Bjørneboes liv, brukte litteraturforskeren Tore Rem mye tid på å finne ut hva dette dreier seg om da han skrev Bjørneboes biografi. Dermed har den kritikerroste biografien blitt høstens kanskje mest omdiskuterte bok.

– Hvorfor fikk antroposofene så stor betydning i de første årene etter krigen?

– Dette var kollektivismens store tid, der alle sto sammen om gjenoppbygging og utbygging av velferdsstaten. Det ga antroposofene et spillerom som representanter for noe ganske annet, sier Rem.

– Bjørneboe betraktes jo nå som en venstre-radikaler. Men den gangen var dette en høyreopposisjon?

– Antroposofene betraktet seg som radikale, og ikke minst antiborgerlige. «Jeg er meget radikalere enn alle de forskjellige radikalere til sammen», sa Alf Larsen, som ifølge de fleste indikatorer må regnes som politisk reaksjonær. - Antroposofenes radikalisme handlet om å gå til roten, til det de mente var menneskets sanne vesen. De følte at de gikk ut over vanlige politiske skiller. Men målt med vanlige politiske mål befant de i denne tiden på viktige punkter til høyre. De var riksmålsfolk, verdikonservative og ikke minst antistatlige, med sin sterke betoning av individet, sier Rem, som samtidig mener de på mange områder var et viktig korrektiv til det Jon Elster har kalt etterkrigstidas «flertallsbrutalitet».

– Steinerskolen har jo vært en suksess, og fått stor innflytelse. Samtidig må det være et paradoks at det er blitt de venstreradikales skole, som Sosialistisk Venstreparti holder sin hånd over?

– Det er et påfallende fenomen. En forklaring er nok Steinerskolens vektlegging av kreativiteten og det frie individet. Dette kan minne om kulturradikalernes drøm om det frie menneske. Noe sosiologi ligger det også her. Steiner-skolen har i alle fall tidligere rekruttert fra en ressurssterk middelklasse. Men det forundrer meg at de som sender barna sine dit er så lite interessert i skolens læremessige grunnlag. I tråd med den esoteriske tradisjonen lar skolen være å flagge Steiner: Læren behøver ikke å forkynnes, den virker.

– Alternativmessene viser en sterk interesse for en åndelig virkelighet, og vi har en prinsesse som forkynner engler. Viser ikke det at antroposofene har slått gjennom med det de sto for?

– Antroposofene har vært pionerer for mye i tida. For økologi, for åpningen for det åndelige, for alternativ pedagogikk, alternativ medisin og terapi for psykisk utviklingshemmede. Slik sett har de lykkes. Og skolene har skapt sterke lojalitetsbånd, også i deler av norsk samfunnselite. Men antroposofien som en omfattende og intrikat lærebygning har ikke fått gjennomslag på samme vis. De har vært et viktig korrektiv på mange områder. Men når du skal vurdere antroposofiens historie i Norge, må det være mulig også å se kritisk på ulike sider av dens arbeid og lære, sier Rem. Tiden må snart være moden for en større åpenhet om denne i norsk sammenheng så viktige bevegelsen.